Det er ikke lenger tvil om at forfallet har starta, ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg surrer og glemmer MYE om dagen... Mandag glemte jeg lommeboka mi på kontoret, bare flaks at jeg klarte å skrape sammen nok kontanter til å betale for bussen til jobb i går! Men i går gjorde jeg genistreken å glemme nøkkelknippet mitt på jobb. Det er krise! Og så oppdaga jeg ikke at jeg hadde glemt det før jeg var kommet til byen, og bare tanken på å skulle ta buss/tog tilbake hit for å hente det, gjorde at jeg hadde lyst til å grine. Heldigvis finnes det "naboer" som er greie nok til å tilby husrom, madrass, dyne og godt selskap i sånne krisesituasjoner! Men fy søren, jeg blir litt skremt av meg selv!
Mari, som ikke har vært hjemme hos seg selv på et døgn!
