I takt

Det er rart hvordan en sang kan trigge og sende en tilbake i tid til et sted, en følelse eller en sinnstilstand man tenker at man har arkivert og lagt bak seg. For to år siden gikk jeg alene rundt i New York, byen jeg akkurat hadde flyttet til, fullstendig uten retningssans og med en følelse av å ha flyttet alt unntatt hjertet mitt med meg dit. Jeg følte meg modig og litt dum på samme tid. 

To år føles som en evighet og New York som en by jeg har sett på film. 

Men jeg var der. Jeg reiste dit selv om jeg aldri klarte å få kropp og hjerte i samme tidssone. Jeg reiste hjem igjen også og føler omsider at hjertet mitt banker i takt med skrittene jeg går. Men jeg bærer med meg historiene, jeg bærer med meg følelsene jeg følte, menneskene jeg var nær og langt borte fra, jeg bærer med meg følelsen av å ha vært modig og kanskje litt dum. 

Jeg var der, og i kveld kjente jeg litt på alt sammen fordi nydelige Karen sang en sang som jeg føler at handler om meg. Jeg kjente på savn, mot, vemod, hjertebank og litt ensomhet. Og så kjente jeg at selv om det er litt vemodig, så vil jeg ikke glemme noe. For selv om hjertet mitt banket på norsk tid mens hverdagen min var i amerikansk tidssone, så banket hjertet mitt hardt!

Nå er vi i samme tidssone, hjertet mitt og jeg. Det er rolig og godt å ikke hele tiden føle at jeg burde vært et annet sted. Nå er jeg bare her, ikke så veldig modig og heller ikke så veldig dum! 

m